Under min vintercamptur med bobil, som var mest sommertemperaturer, prøvde jeg meg på turløypa fra Eggum til Unstad i Lofoten. Jeg antok det var en enkel tur, med grei vei. Vi gikk en kilometer forbi hodet på Eggum i 2016, og så langt var det flatt og greit, men jeg så det var et nes med bratt fjell rett ned i havet lengere framme. Turen var sagt å være 5-6 km hver vei. Denne gangen tok jeg bare fotosekken og ei vannflaske. Et stykke forbi hodet, lenger enn vi var sist, fikk jeg litt bange anelser når det sto et skilt som viste at løypa var rødmerket. Det viste seg også at turen er 7,5 km ei vei, så da bør man ha med litt proviant og utstyr. På et tidspunkt har jeg mistet stien, og fortsatte langs fjæra. Viste seg å være flere nes, det ene brattere enn det andre, måtte klyve opp i lia og ned igjen, flere ganger. Med bare litt over en kilometer igjen, sto jeg i fjæra ved berg som ikke lot seg passere, og oppover gresselia var det bortimot hundre høydemeter å forsere, så vidt jeg kunne se. Begynte å bli sliten etter et par timers gange, så jeg fant det best å snu. Under fyrlykta fant jeg stien, og klatret meg opp over lykta. Begynte å gå noen hundre meter videre mot Unstad igjen, men nå var jeg såpass sliten og måtte tenke på veien tilbake. Klarte da også å tryne, og slo mitt problematiske høyrekneet mot en stein så det ble et lite hakk og blødde, hadde også glemt å ta på knestøtta i dag. Når jeg kom tilbake til det flate området traff jeg mine gode bobilnaboer, Østerikerne. Prata litt med dem om havørn og røyskatt, som de hadde observert. Litt språklige utfordringer. Godt å komme seg tilbake til bilen og en varm dursj, etter over 4 timer uten annet enn en halv liter vann.
Hodet på Eggum.
