Ny tur til Blåisvatnet. Nå som kjentmann og kjærring, for et nytt turfølge. Problemet var bare at når vi kom til krysset mot Lenangsøyra, ble vi usikre på veien, og nesten enda mer, når vi etter noen hundre meter mot Sør- og Nord-Lenangen, kom til den svære, grusede parkeringsplassen, med parkeringsautomat. Her har det skjedd mye siden vi var her sist, for 5 år siden. Samme var det der stien starta, gruset med fin subb de første hundre meterne, før det gikk over til grov treflis, et godt stykke til innover. Videre er løypa nå rødmerket og vardet. Her har man lagt løypa i det gamle elveleiet med bare løse steiner, for å bevare naturen. Men det gjør det vanskeligere å gå for folk som er dårlige til beins, og går med staver. Inne ved vatnet har imidlertid den økte trafikken medført at det nå er fin grussti mellom de første, store steinblokkene. Noen tistalls meter med stor ur må likevel forseres, før man kommer ned til vannkanten. Adskillig mer folk nå, enn det var første gangen vi gikk. Denne gangen var det tjukt skydekke, men Blåisvannet levde fremdeles opp til navnet. Kafferast og bilder, før vi vandret tilbake til bilene. 4 timer totalt, og 195kr i parkering, er akkurat litt for mye, slik at folk forsøker å finne seg gratis parkering langs veien. Halve prisen hadde nok vært mer riktig. Fikk ikke sjekka hva langtidsparkering over natta kostet.
